Semsmåsan

Semsmåsan er en ca. 25 dekar (mål) stor torvmyr som ligger vest for serveringsstedet Furuholmen. Navnet har myra etter Sem gård i Asker, som tidligere eide grunnen. Ordet måsa/mose betyr myr.

I 1917 og 1918 kjøpte Bærum kommune Vøyen med skogsområdet Gupumarka. Kommunens skogadministrasjon satte straks i gang tømmer- og vedhugst, grøfting av myrer, veibygging, koiebygging og annen form for skogskjøtsel.

I Gupumarka er det ganske store myrområder. Semsmåsan, Jongsmyr, Rudsmyr og Tranbymyr er de største. I 1938 startet kommunen med torvstrødrift, dvs. skjæring og tørking av torv. Fagfolk fra Ringsaker ble leid inn for å sette det hele i gang. På Semsmåsan ble det i 1938 satt opp
20 torvtørkehus, og det ble skåret 500 kvadratmeter torv.

Naturen trenger minst tusen år for å bygge opp en meter torv. Torvmosene i myrene produserer stoffet sphagnan som er svakt antibiotisk. Sphagnan hindrer forråtnelsesbakterier i å bryte ned de døde moseplantene og bidrar til at myrene stadig legger på seg.

Torv til strø og gjødselblanding var i bruk på 1700- og 1800-tallet. Andre steder i landet, der det var lite skog, ble torv også brukt til brensel.

Opprinnelig inngikk torvskjæringen i årssyklusen for gårdene. Torvonna begynte når telen var gått. Man gjorde stikk med en spade på hver side av et torvstykke og vippet det opp med et stikk i bakkant. Torven ble lagt til tørk på bakken, først på den ene siden og så på den andre. Hvor lang tørketiden ble, var avhengig av været og kunne ta uker. Deretter ble torvstykkene stablet i rauk, det vil si to torvstykker ble stilt skrått opp mot hverandre og et tredje torvstykke ble lagt over de to. Slik tørket torven i 1−2 måneder før torvstykkene ble stablet inne i torvtørkehusene.

På vinterføre ble torven kjørt på slede til de enkelte gårdene som rev den opp på en spesiell maskin til strø i stall og fjøs. På Øvre Ringi har de tatt vare på en slik torvriver. Øvre Ringi skar torv fra tidlig på 1900-tallet til 1945 ved Tjennshaugputten på Ramsås.

Ved bruk av torvstrø i fjøsene tok man vare på gjødselen på en utmerket måte. Torvstrø absorberer blant annet ammonium fra urinen fra husdyrene.

I 1899 stiftet Askerbøndene Asker Torvstrøselskab. Tross mange planer og mye diskusjon ble det ikke noen kommunal torvstrødrift i Asker. Under andre verdenskrig (1940−1945) kjøpte Askerbøndene torvstrø fra Bærums kommunale drift på Semsmåsan. Etter krigen skar Askerbøndene torv på Tveitermåsan (i Asker), og det ble satt opp 20−30 torvtørkehus der.

Etter hvert gikk bøndene over fra melk- til kornproduksjon, og behovet for torvstrø til fjøsene ble borte. Dette medførte at torvtørkehusene i Vestmarka etter hvert forsvant. Noen ble revet, andre overlatt til naturens gang.

For at denne viktige næringen ikke skulle gå i glemmeboken, tok Asker og Bærum historielag i 1994 initiativ til å reise en kopi av de opprinnelige torvtørkehusene som sto på Semsmåsan. Kopien ble satt opp av en energisk dugnadsgjeng med Harald Kolstad som leder.
Mange år på den værharde myra satte etter hvert sitt preg på torvtørkehuskopien, og det ble behov for en rehabilitering. I løpet av sommeren 2020 gjennomførte en ny dugnadsgjeng fra Asker og Bærum historielag et omfattende restaureringsarbeid. Her var Bård Mostveit leder. Resultatet ble et torvtørkehus som fremstår som tilnærmet nytt. Historielaget bekostet materialer.

torvtørkehuset er en del av Asker og Bærum Historielags fadderordning.

Kilder:

Bærum kommune. Månedens kulturminne

Asker og Bærum historielags informasjonsskilt på stedet